Peter Green



















































Peter Green
Peter-Green.jpg
Green med munnspel og gitar (Bilston i England 17. desember 2009)
Fødd
29. oktober 1946 (72 år)
Fødestad
Bethnal Green i London i England
Fødenamn Peter Allen Greenbaum
Opphav Storbritannia
Aktiv 1966 til i dag
Sjanger
Bluesrock, blues, rock
Instrument vokal, gitar, munnspel
Kjende instrument
Gibson Signature Les Paul model
Fender Stratocaster
Gibson Howard Roberts Fusion
Tilknytte artistar
John Mayall & the Bluesbreakers, Fleetwood Mac, Peter Green Splinter Group, Gass, Peter B's Looners, Otis Spann, Willie Dixon, B.B. King
Plateselskap
Epic, Reprise, PVK, Creole
Verka som Musikar, låtskrivar

Peter Green (fødd 29. oktober 1946 som Peter Allen Greenbaum)[1] er ein britisk bluesrockgitarist som starta bandet Fleetwood Mac. Han vart innlemma i Rock and Roll Hall of Fame i 1998 for arbeidet sitt med gruppa. Green skreiv songar som «Albatross», «Black Magic Woman», «Oh Well» og «Man of the World» som er blitt spelt inn av andre artistar som Santana, Aerosmith, Status Quo,[2]Black Crowes, Midge Ure,[3]Tom Petty,[4]Judas Priest[5] og Gary Moore, som spelte inn Blues for Greeny, med berre Green-songar.


Han var ein viktig person og bandleiar i «den andre store epoken»[6] innan britisk blues, og fekk B.B. King til å sei, «Han har den mest melodiske tonen eg nokon gong har høyrt; han var den einaste som gav meg kaldsveitte.»[7][8]Eric Clapton og Jimmy Page har begge hylla gitarspelinga hans.[9] Spelestilen til Green er kjend for idiomatisk bøying av strengane og vibrato[6] og den sparsommelege[10] stilen. Sjølv om han spelte andre gitarar, er han mest kjend for den unike tonen han fekk med sin Gibson Les Paul frå 1959.[8][11]


Han vart rangert på 38. plassen på lista til Rolling Stone over dei 100 beste gitaristane gjennom tidene.[12] Tonen hans på Bluesbreakers-instrumentalen «The Supernatural» vart kåra til den 50. beste gjennom tidene av Guitar Player.[13]
I juni 1996 vart Green stemnd fram som den tredje beste gitaristen gjennom tidene i Mojo.[14][15]




Innhaldsliste






  • 1 Karriere


    • 1.1 Tidlege år


    • 1.2 John Mayall's Bluesbreakers


    • 1.3 Fleetwood Mac


    • 1.4 Etter Fleetwood Mac


    • 1.5 Sjukdom og første comeback


    • 1.6 Peter Green Splinter Group




  • 2 Spelestil og låtskriving


  • 3 Ettermæle


  • 4 Personleg liv


  • 5 Kjelder


  • 6 Bakgrunnsstoff





Karriere |



Tidlege år |


Green vart fødd i Bethnal Green i London. Han spelte først i eit band kalla Bobby Dennis and the Dominoes, som spelte poplåtar og rock 'n' roll-standarar frå singellistene, inkludert Shadows-songar. Han sa seinare at Hank Marvin var ein gitarhelt og spelte inn «Midnight» på eit hyllestalbum kalla Twang mange år seinare. Han spelte seinare i rhythm and blues-bandet the Muskrats, så eit band kalla The Tridents der han spelte bass. I 1966 spelte Green sologitar i Peter Bardens-bandet «Peter B's Looners», der han møtte trommeslagaren Mick Fleetwood. Det var med Peter B's Looners at han var i platestudio då dei spelte inn «If You Wanna Be Happy» med «Jodrell Blues» som ei B-side.[16] Innspelinga hans av «If You Wanna Be Happy» var ein instrumentalversjon av songen til Jimmy Soul.[17]



John Mayall's Bluesbreakers |


Etter tre månader med gruppa til Bardens, fekk Green høve til å ta over etter Eric Clapton i John Mayall & the Bluesbreakers for tre konsertar. Kort tid etter, då Clapton slutta i the Bluesbreakers, vart Green fulltidsmedlem i bandet til Mayall.[6]


Mike Vernon, ein produsent ved Decca, hugsar debuten til Green med the Bluesbreakers:






«

Då bandet kom inn i studio såg eg ein forsterkar eg ikkje hadde sett før og sa til John Mayall: «Kvar er Eric Clapton?» Mayall svarte, «Han spelar ikkje med oss lenger, han slutta for nokre veker sidan.» Eg var i sjokk, men Mayall sa, «Ikkje uroa deg, me har nokon som er betre.» Eg sa, «Vent litt, det er latterleg. Du har nokon som er betre?? Enn Eric Clapton?? John sa, «Han er kanskje ikkje betre no, men berre vent, om eit par år vil han vere den beste. Så introduserte han meg for Peter Green».[17]


 »

Green gjorde debuten sin i 1966 med the Bluesbreakers på albumet A Hard Road (1967),[18] der to av hans eigne songar var med, «The Same Way» og «The Supernatural». Sistnemnde var ein av dei første instrumentalane til Green, som snart vart varemerket hans. Han var så dugande at venene hans etter kort tid gav han kallenamnet «The Green God».[19]


I 1967 valte Green å starte sitt eige bluesband og slutta i the Bluesbreakers.[6]



Fleetwood Mac |




Peter Green, 18. mars 1970


Det nye bandet til Green, i lag med Bluesbreaker-medlemmet Mick Fleetwood på trommer og Jeremy Spencer på gitar, heitte opphavleg «Peter Green's Fleetwood Mac featuring Jeremy Spencer». Bob Brunning var ei kort stund med på bassgitar, men førstevalet til Green var Bluesbreakers-bassisten John McVie, som ikkj enno var klar til å bli med i bandet.[20] I løpet av ein månad spelte dei ved Windsor National Jazz and Blues Festival i august 1967 og fekk raskt kontrakt med Mike Vernon sitt Blue Horizon.[treng kjelde] Repertoaret deira bestod hovudsakleg av andre sine og deira eigne bluessongar, hovudsakleg skriven av Green, med somme songar av slidegitaristen Spencer. Den første singelen til bandet, «I Believe My Time Ain't Long» med «Rambling Pony» som B-side, nådde ikkje listene, men debutalbumet deira, 'Fleetwood Mac' slo stort igjennom, og låg inne på den britiske albumlista i over eitt år. I september 1967 hadde John McVie erstatta Brunning.


Sjølv om klassiske bluessongar utgjorde ein stor del av repertoaret til bandet i denne tida, blømde Green raskt som låtskrivar, og skrive mange originale songar frå 1968 og frametter. Songane som vart gjevne ut som singlar, syner korleis Green gradvis gjekk bort frå bluesrøtene til bandet og inn i nytt territorium. Det andre studioalbumet deira, Mr. Wonderful, kom ut i 1968 og fortsette i same stil som debutalbumet. Same året fekk Green ein hit med «Black Magic Woman» (som seinare vart ein enno større hit for Santana), etterflgd av gitarinstrumentalen «Albatross» (1969), som nådde toppen av den britiske singellista. Fleire hittar vart skrivne av Green, som «Oh Well», «Man of the World» (begge 1969) og den illevarslande «The Green Manalishi» (1970).[17] Dobbeltalbumet Blues Jam in Chicago (1969)[21] vart spelt inn i Chess Records Ter-Mar Studio i Chicago. Med Vernon og Marshall Chess bak spakane spelte dei der i lag med somme av dei amerikanske bluesheltane sine, som Otis Spann, Big Walter Horton, Willie Dixon, J.T. Brown og Buddy Guy.


I 1969, etter å ha signert for Immediate Records for ein singel (før selskapet gjekk dunken), signerte gruppa med Warner Bros. Records sitt Reprise Records og spelte inn det fjerde studioalbumet sitt, Then Play On, der den nye tredjegitaristen til bandet, Danny Kirwan, fekk stor plass. Green hadde først sett Kirwan i 1967, då han spelte i bluestrioen sin Boilerhouse, med Trevor Stevens på bass og Dave Terrey på trommer.[22] Green var imponert av Kirwan og brukte bandet som oppvarming for Fleetwood Mac, før han inviterte Kirwan med i bandet. Spencer, som deltok særs lite på Then Play On, nekta å spele Green sine originale songar.


Frå og med den melankolske teksten på «Man of the World», byrja bandkollegaene til Green å merke ei endring i tankesettet til Green. Han byrja å ta store dosar med LSD, fekk skjegg og byrja å gå med kapper og eit krusifiks. Mick Fleetwood hugsar at Green byrja å bli uroa over rikdomen til bandet: «Eg hadde samtalar med Peter Green på den tida og han var besett av at me ikkje skulle ha pengar, og ønskte å gje alt bort. Og eg sa, 'Vel du kan gjere det, men eg gjer det ikkje, og eg er ikkje ein dårleg mann av den grunn».[17]


Medan dei var på turné i Europa seint i mars 1970, heiv Green innpå LSD på ein fest i eit felleskap i München, noko Fleetwood Mac-manageren Clifford Davis meinte var vendepunktet i den mentale tilstanden hans.[23]Rainer Langhans frå felleskapet skriv i sjølvbiografien sin at han og Uschi Obermaier møtte Green i München, der dei inviterte han til sin Highfisch-Kommune. Det dei eigentleg ønskte var å overtyde Green om å få Jimi Hendrix og The Rolling Stones til å delta på ein Woodstock-aktig festival i Bayern. Scenearbeidaren Dinky Dawson hugsa at Green gjekk til festen med ein annan scenearbeidar, Dennis Keane, og at då Keane kom attende til hotellet til bandet forklarte han at Green ikkje ville kome heim att. Keane, Dawson og Mick Fleetwood drog så til festen for å hente Green.[24] Green på si side har gode minner av festen, der han jamma i lag med dei, då han snakka om dette i 2009: «Eg hadde ei fin tid det, det var flott, somme tok det opp på lydband og gav meg lydbandet. Det var mange som spelte med, eit par av oss som leikte oss, og det var det... ja det var flott.» Ha fortalte Jeremy Spencer på den tida at det «var den mest andelege musikken eg nokon gong har spelt inn nokon gong.» Etter ein siste konsert den 20. mai 1970, slutta Green i Fleetwood Mac.[25]



Etter Fleetwood Mac |


Seint i juni 1970 var Green med på Bath Festival of Blues and Progressive Music med John Mayall, Rod Mayall (orgel) og Larry Taylor (bass). Same året spelte han inn ein jam kalla The End of the Game. I 1971 hadde han ei kort stund saman att med Fleetwood Mac, der han spelte i USA med dei etter at gitaristen Jeremy Spencer hadde slutta i gruppa, under pseudonymet Peter Blue.[26] Han spelte inn to spor for albumet Juju med Bobby Tench-bandet Gass;[27] ein solosingel og ein annan song med Nigel Watson, innspelingar med B.B. King i London i 1972 og som gjest på Fleetwood Mac-albumet Penguin i 1973, på songen «Night Watch». Den mentale tilstanden og dopmisbruket til Green hadde vorte verre i denne tida og han spelte mindre og mindre musikk.[17]


Dei siste åra har det var vore rykte om ei gjenforeining av det originale Fleetwood Mac, med Peter Green og Jeremy Spencer. Dei to gitaristane og vokalistane har derimot ikkje så langt vore overtydd,[28] medan både John McVie og Mick Fleetwood har vore open for ideen.[29]



Sjukdom og første comeback |


Green fekk etter kvart diagnosen schizofreni og var ei stund på psykiatrisk sjukehus der han fekk elektrosjokkbehandling midt i 1970-åra. Mange kjelder omtalar han som apatisk og i ein transeliknande tilstand i denne perioden.[30] I 1977 vart han arrestert for å ha truga rekneskapsføraren sin Clifford Davis med ei hagle. Omstende kring dette har vore tema for mange spekulasjonar, og den mest populære er at Green ønskte at Davis skulle stoppe å sende pengar til han. I ein dokumentar på BBC i 2011 kalla «Peter Green: Man Of The World»,[31] sa han at han hadde nettopp kome frå Canada, trengde pengar og at han under ein telefonsamtale med rekneskapsføraren indikerte at han hadde teke med eg eit gevær heim frå reisa si. Rekneskapsføraren ringde så politiet som kringsette huset til Green.[32] Etter denne hendinga vart han sendt til ein psykiatrisk institusjon i London.




Green den 30. mai 1983.


I 1979 byrja Green så smått å spele musikk igjen. Med hjelp av broren Michael fekk han kontrakt med Peter Vernon-Kell sitt PVK. Han spelte, utan å vere nemnt på omslaget, på det doble Fleetwood Mac-albumet Tusk, på songen «Brown Eyes», som kom ut same året.


I 1981 medverka han på «Rattlesnake Shake» og «Super Brains» på Mick Fleetwood sitt soloalbum The Visitor. Han spelte på fleire innspelingar med mange forskjellige musikarar, som Katmandu på albumet A Case for the Blues med Ray Dorset frå Mungo Jerry, Vincent Crane frå The Crazy World of Arthur Brown og Len Surtees frå The Nashville Teens. trass i forsøk frå Gibson Guitar Corporation om å få laga ein «Peter Green signatur Les Paul»-gitar, valte Green på denne tida å spele på ein Gibson Howard Roberts Fusion.[33] I 1986 medverka Peter og broren Mickey på albumet A Touch of Sunburn av Lawrie 'The Raven' Gaines (under gruppenamnet 'The Enemy Within').[34] Dette albumet er gjeve ut fleire gonger seinare som «Post Modern Blues» og «Peter Green and Mick Green – Two Greens Make a Blues».



Peter Green Splinter Group |


Green skipa Peter Green Splinter Group seint i 1990-åra, med hjelp av Nigel Watson og Cozy Powell. The Splinter Group gav ut ni album mellom 1997 og 2004.


Tidleg i 2004 vart ein turné avlyst og innspelinga av eit nytt studioalbum stoppa, då Green slutta i bandet og flytta til Sverige.[35] Kort tid etter vart han med i The British Blues All Stars for ein turné som skulle gå året etter. Men turneen vart avlyst då saksofonisten Dick Heckstall-Smith døydde. På den tida sa Green at medisinen han tok for å behandle dei psykologiske problema hans gjorde det vanskeleg for han å konsentrere seg og gav han lite lyst til å spele gitar.


I februar 2009 byrja han å spele og turnere att, denne gongen som Peter Green and Friends. I mai 2009 var han tema i ein BBC Four-dokumentar kalla «Peter Green: Man of the World», produsert av Henry Hadaway. Green og bandet turnerte så i Irland, Tyskland og England. Dei spelte fleire konsertar i Australia i mars 2010.. Bandet var oppvarmingsband for songar-låtskrivaren Garron Frith i Storbritannia i mai 2010.



Spelestil og låtskriving |


Green har blitt hylla for den svingande shuffle-grooven og sjelfulle fraseringane og nytta ofte moll i ein mørkare blues.[6] Den markante tonen hans kan høyrast på «The Super-Natural», ein instrumental skriven av Green for John Mayall and the Bluesbreakers-albumet A Hard Road i 1967. Denne songen syner korleis Green kontrollerer harmonisk feedback.[6] Lyden er karakteristisk med ein skjelvande vibrato, klåre, avkutta tonar og ei rekkje ti sekundar lange notar. Desse tonane fekk Green ved å kontrollere feedback på ein Les Paul-gitar.[13] Det kanskje beste døme på den sparsommelege stilen til Green - i lag med den utstøkte tonen, finn ein på John Mayall-innspelinga av Elmore James-klassikaren «It Hurts Me Too».



Ettermæle |


Mange rockegitaristar har omtalt Peter Green som ein inspirasjonskjelde, særleg Gary Moore,[36]Aerosmith-gitaristen Joe Perry,[37]Steve Hackett og Wishbone Ash-gitaristen Andy Powell.[38]
Green var valet til The Black Crowes-gitaristen Rich Robinson i Guitar World-artikkelen «30 on 30: The Greatest Guitarists Picked by the Greatest Guitarists» (2010). I den same artikkelen sa Robinson om Jimmy Page, som the Crowes turnerte med: «...han fortalte oss så mange Peter Green-historiar. Det var klårt at Jimmy elskar talentet til den mannen».[9]



Personleg liv |


Green vart fødd i ein jødisk familie,[39] som den yngste av Joe og Ann Greenbaum sine fire born. Broren Michael lærte han dei første gitarakkordane og då han var elleve år gammal lærte Peter resten sjølv.


I periodane med sjukdom i 1970- og 1980-åra flytta han inn til den eldste broren Len og kona Gloria, og mora si, i huset deira i Great Yarmouth.[17][40]


Han gifta seg med Jane Samuels i januar 1978, men paret skilde seg alt i 1979. Dei har ei dotter i lag, Rosebud Samuels-Greenbaum (f. 1978).[41]



Kjelder |




  • Denne artikkelen bygger på «Peter Green (musician)» frå Wikipedia på engelsk, den 3. mai 2015.

    • Wikipedia på engelsk oppgav desse kjeldene:





  1. ↑ «Peter Green». Henta 9 January 2010. 


  2. ↑ «Ma Kelly's Greasy Spoon - Status Quo». 


  3. ↑ «Midge Ure delights fans with Airdrie show». Daily Record (Scotland). 27 March 2013. Henta 3 October 2014. 


  4. ↑ «Readers' Poll: The 10 Best Fleetwood Mac Songs. No. 7. Oh Well". Rolling Stone. Retrieved 29 October 2014


  5. ↑ «The Tragic Tale of the Green God « Media Wah Wah». Mediawahwah.com. Arkivert frå originalen 2012-03-21. Henta 3. mai 2015. 


  6. ↑ 6,06,16,26,36,46,5 Marshall, Wolf (September 2007). «Peter Green: The Blues of Greeny». Vintage gitar magazine 21 (11): 96–100.  |access-date= requires |url= (hjelp)


  7. ↑ «Fleetwood Mac, Peter Green, The Band,The Music, The Legacy». Henta 3. mai 2015. 


  8. ↑ 8,08,1 «15 Iconic Les Paul Players». Henta 3. mai 2015. 


  9. ↑ 9,09,1 «gitar World: 30 on 30: The Greatest gitarists Picked by the Greatest gitarists». www.guitarworld.com. Henta 3. mai 2015. 


  10. ↑ «Thirty Great gitarists – Including Steve Vai, David Gilmour and Eddie Van Halen – Pick the Greatest gitarists of All Time». www.guitarworld.com. Henta 3. mai 2015. 


  11. ↑ Bacon, Tony. Electric Guitars: The Illustrated Encyclopedia. Portable. s. 124. ISBN 1-57145-281-8. 


  12. ↑ «38: Peter Green». The 100 Greatest Guitarist of All Time. Rolling Stone. Arkivert frå originalen 19 July 2012. Henta 11 February 2012. 


  13. ↑ 13,013,1 Blackett, Matt (October 2004). «The 50 Greatest Tones of All Time». Guitar Player 38 (10): 44–66.  |access-date= requires |url= (hjelp)


  14. ↑ «100 Greatest gitarists of All Time». Mojo (031). June 1996. 


  15. ↑ «Mojo – 100 Greatest gitarists of All Time». rocklistmusic.co.uk. Henta 3. mai 2015. 


  16. ↑ Eder, Bruce. «Pater B's Looners». allmusic.com. Henta 3. mai 2015. 


  17. ↑ 17,017,117,217,317,417,5 «Peter Green Biography». Fmlegacy.com. Henta 3. mai 2015. 


  18. ↑ «John Mayall A Hard Road». discogs.com. Henta 13. mai 2015. 


  19. ↑ «Peter Green: The Green God with the Holy Grail Guitar». Boles Blues. 3 October 2010. Henta 3. mai 2015. 


  20. ↑ "Bassplayer (05/06/1995), A life with Fleetwood Mac – John McVie", Blue Letter Archives. URL last accessed 20 February 2007


  21. ↑ «Fleetwood Mac Samlealbum». allmusic.com. Henta 3. mai 2015. 


  22. ↑ Rawlings, Terry (2002). Then, now and rare British Beat 1960–1969. Omnibus Press. s. 77. ISBN 0711990948. 


  23. ↑ John McVie – «Peter Green: Man of the World", BBC TV, 2009


  24. ↑ Dawson, Dinky & Alan, Carter, «Life on the Road", Billboard, 1998, pp. 131–132.


  25. ↑ "Peter Green: Man of the World", BBC TV, 2009


  26. ↑ SPL 1046 Stony Plain records LP «White Skies» 1981 liner notes


  27. ↑ Larkin, Colin. The Guinness Encyclopedia of Popular Music. Guinness. s. 947. ISBN 1-56159-176-9. 


  28. ↑ Wasserzieher, Bill (October 2006). «The Return of Jeremy Spencer». Blues Revue. Arkivert frå originalen 20 February 2008. Henta 3. mai 2015. 


  29. ↑ «The Penguin Q&A Sessions: John McVie Q&A Session, Part 2». The Penguin. January 2006. Henta 3. mai 2015. 


  30. ↑ Celmins, Martin. Peter Green: Founder of Fleetwood Mac. Castle. s. 143. ISBN 1-898141-13-4. 


  31. ↑ «BBC4 Peter Green: Man of the world». bbc.co.uk. 6 February 2011. Henta 3. mai 2015. 


  32. ↑ Celmins, Martin. Peter Green: Founder of Fleetwood Mac. Castle. s. 145. ISBN 1-898141-13-4. 


  33. ↑ «1996 Gibson Howard Roberts Fusion». archtop.com. Henta 3. mai 2015. 


  34. ↑ Green, Peter. «The Penguin Q&A Sessions». FleetwoodMac.Net. Henta 3. mai 2015. 


  35. ↑ «Rock Legend Told to Ditch his Band». The Mail on Sunday (03/28/04). Henta 3. mai 2015. 


  36. ↑ «Gary Moore Biography». watchmojo.com. Henta 3. mai 2015. 


  37. ↑ «Joe Perry Biography». monstersandcritics.com. Henta 3. mai 2015. 


  38. ↑
    «Classic Rock Magazine: Andy Powell Interview». classicrockmagazine.com. Henta 3. mai 2015. 


  39. ↑ «Peter Green – The Sixties Remembered – Sixties Music». Loti.com. Henta 3. mai 2015. 


  40. ↑ Celmins, Martin. Peter Green: Founder of Fleetwood Mac. Castle. s. 169. ISBN 1-898141-13-4. 


  41. ↑ «Peter Green». Henta 3 September 2010. 







Bakgrunnsstoff |


  • Peter Green-biografi



































v • d • e

Fleetwood Mac

Mick Fleetwood · John McVie · Christine McVie · Lindsey Buckingham · Stevie Nicks
Peter Green · Jeremy Spencer · Bob Brunning · Danny Kirwan · Bob Welch · Bob Weston · Dave Walker · Billy Burnette · Rick Vito · Bekka Bramlett · Dave Mason
Studioalbum
Fleetwood Mac · Mr. Wonderful · Then Play On · Kiln House · Future Games · Bare Trees · Penguin · Mystery to Me · Heroes Are Hard to Find · Fleetwood Mac · Rumours · Tusk · Mirage · Tango in the Night · Behind the Mask · Time · Say You Will
EPar
Extended Play
Samlealbum
English Rose · The Pious Bird of Good Omen · Fleetwood Mac in Chicago · Black Magic Woman · The Original Fleetwood Mac · Greatest Hits · Vintage Years · Greatest Hits · 25 Years – The Chain · The Vaudeville Years · The Complete Blue Horizon Sessions 1967–1969 · Show-Biz Blues · The Best of Peter Green's Fleetwood Mac · The Very Best of Fleetwood Mac · Madison Blues · The Essential Fleetwood Mac
Konsertalbum
Live at the BBC · Live in Boston · Live · The Dance · Shrine '69 · Live in Boston
Hyllestalbum
Just Tell Me That You Want Me: A Tribute to Fleetwood Mac
Songar
«Stop Messin' Around» · «Need Your Love So Bad» · «Black Magic Woman» · «Albatross» · «When You Say» · «Man of the World» · «Oh Well» · «The Green Manalishi (With the Two-Prong Crown)» · «Dragonfly» · «Sentimental Lady» · «Hypnotized» · «Warm Ways» · «Over My Head» · «Say You Love Me» · «Rhiannon» · «Landslide» · «I'm So Afraid» · «Go Your Own Way» · «Silver Springs» · «Dreams» · «Don't Stop» · «The Chain» · «You Make Loving Fun» · «Gold Dust Woman» · «Songbird» · «Tusk» · «Sara» · «Think About Me» · «Sisters of the Moon» · «I Know I'm Not Wrong» · «Angel» · «Hold Me» · «Gypsy» · «Oh Diane» · «Love in Store» · «Can't Go Back» · «Big Love» · «Seven Wonders» · «Little Lies» · «Everywhere» · «Family Man» · «Isn't It Midnight» · «As Long as You Follow» · «Save Me» · «Murrow Turning Over in His Grave» · «Peacekeeper»
Tilknytte artiklar
Diskografi · Sound City Studios · Buckingham Nicks · Sound City · Ken Caillat · Clifford Davis · Stretch ("Bogus Fleetwood Mac")

CategoryKategori



















v • d • e

John Mayall & the Bluesbreakers

John Mayall


Eric Clapton · Jack Bruce · Peter Green · John McVie · Mick Fleetwood · Hughie Flint · Mick Taylor · Colin Allen · Don «Sugarcane» Harris · Harvey Mandel · Larry Taylor · Aynsley Dunbar · Dick Heckstall-Smith · Andy Fraser · Roger Dean · Alan Skidmore · Keef Hartley · Jon Hiseman · Rick Vito · Henry Lowther · Tony Reeves · Rocky Athas · Jay Davenport · Greg Rzab
Studioalbum
Blues Breakers with Eric Clapton (1966)  · A Hard Road (1967) · Crusade (1967)  · Bare Wires (1968) · Blues from Laurel Canyon (1968)  · Wake Up Call (1993) · Road Dogs (2005)
John Mayall solo
The Blues Alone (1967) · Empty Rooms (1969)  · USA Union (1970)  · Memories (1971)  · Back to the Roots (1971)  · Ten Years Are Gone (1973) · Spinning Coin (1995) · Tough (2009) · A Special Life (2014)
Konsert- og samlealbum
John Mayall Plays John Mayall (1965) · Looking Back (1969)  · The Turning Point (1969) · Thru the Years (1971) · Jazz Blues Fusion (1972)  · The 1982 Reunion Concert (1992) · 70th Birthday Concert (2003) · Live from Austin, TX (2007)

CategoryKategori




Autoritetsdata


  • WorldCat

  • BIBSYS

  • VIAF

  • GND

  • LCCN

  • ISNI

  • BNF

  • BNF (data)

  • SUDOC

  • NKC



-

Popular posts from this blog

Færeyskur hestur Heimild | Tengill | Tilvísanir | LeiðsagnarvalRossið - síða um færeyska hrossið á færeyskuGott ár hjá færeyska hestinum

Image
FæreyjarHestar færeyskahjaltlandshestinumíslenski hesturinnBretlandskolanámumenskuWikipediafæreyskuWikipediaRossið - síða um færeyska hrossið á færeysku Færeyskur hestur Úr Wikipediu, frjálsa alfræðiritinu Jump to navigation Jump to search Rani og Grani. Grani í vetrarfeldi. Færeyski hesturinn (færeyska: Føroyska rossið ) er hestur sem hefur lifað í Færeyjum í hundruði ára. Hann er smágerður, 120-132 cm á hæð, og helst skyldur hjaltlandshestinum. Hlutverk hans var að draga vagna og plóg og bera klyfjar. Hann hefur fjórar gangtegundir eins og íslenski hesturinn (þar með talið tölt) og er með fjölda litaafbrigði. Nú til dags er hann notaður til frístunda. Í lok 19. aldar voru til um 800 hross. Mö...
Read more

He _____ here since 1970 . Answer needed [closed]What does “since he was so high” mean?Meaning of “catch birds for”?How do I ensure “since” takes the meaning I want?“Who cares here” meaningWhat does “right round toward” mean?the time tense (had now been detected)What does the phrase “ring around the roses” mean here?Correct usage of “visited upon”Meaning of “foiled rail sabotage bid”It was the third time I had gone to Rome or It is the third time I had been to Rome

Image
Engineer refusing to file/disclose patents Extending the spectral theorem for bounded self adjoint operators to bounded normal operators Do varchar(max), nvarchar(max) and varbinary(max) columns affect select queries? Why is it that I can sometimes guess the next note? What linear sensor for a keyboard? Why don’t women say שלא עשני גויה and שפחה, according to Ashkenazim? Did arcade monitors have same pixel aspect ratio as TV sets? anything or something to eat Query about absorption line spectra Can I use my Chinese passport to enter China after I acquired another citizenship? Fuse symbol on toroidal transformer Create all possible words using a set or letters Does the Mind Blank spell prevent the target from being frightened? Can I sign legal documents with a smiley face? When quoting, must I also copy hyphens used to divide words that continue on the next line? ...
Read more

Slayer Innehåll Historia | Stil, komposition och lyrik | Bandets betydelse och framgångar | Sidoprojekt och samarbeten | Kontroverser | Medlemmar | Utmärkelser och nomineringar | Turnéer och festivaler | Diskografi | Referenser | Externa länkar | Navigeringsmenywww.slayer.net”Metal Massacre vol. 1””Metal Massacre vol. 3””Metal Massacre Volume III””Show No Mercy””Haunting the Chapel””Live Undead””Hell Awaits””Reign in Blood””Reign in Blood””Gold & Platinum – Reign in Blood””Golden Gods Awards Winners”originalet”Kerrang! Hall Of Fame””Slayer Looks Back On 37-Year Career In New Video Series: Part Two””South of Heaven””Gold & Platinum – South of Heaven””Seasons in the Abyss””Gold & Platinum - Seasons in the Abyss””Divine Intervention””Divine Intervention - Release group by Slayer””Gold & Platinum - Divine Intervention””Live Intrusion””Undisputed Attitude””Abolish Government/Superficial Love””Release “Slatanic Slaughter: A Tribute to Slayer” by Various Artists””Diabolus in Musica””Soundtrack to the Apocalypse””God Hates Us All””Systematic - Relationships””War at the Warfield””Gold & Platinum - War at the Warfield””Soundtrack to the Apocalypse””Gold & Platinum - Still Reigning””Metallica, Slayer, Iron Mauden Among Winners At Metal Hammer Awards””Eternal Pyre””Eternal Pyre - Slayer release group””Eternal Pyre””Metal Storm Awards 2006””Kerrang! Hall Of Fame””Slayer Wins 'Best Metal' Grammy Award””Slayer Guitarist Jeff Hanneman Dies””Bullet-For My Valentine booed at Metal Hammer Golden Gods Awards””Unholy Aliance””The End Of Slayer?””Slayer: We Could Thrash Out Two More Albums If We're Fast Enough...””'The Unholy Alliance: Chapter III' UK Dates Added”originalet”Megadeth And Slayer To Co-Headline 'Canadian Carnage' Trek”originalet”World Painted Blood””Release “World Painted Blood” by Slayer””Metallica Heading To Cinemas””Slayer, Megadeth To Join Forces For 'European Carnage' Tour - Dec. 18, 2010”originalet”Slayer's Hanneman Contracts Acute Infection; Band To Bring In Guest Guitarist””Cannibal Corpse's Pat O'Brien Will Step In As Slayer's Guest Guitarist”originalet”Slayer’s Jeff Hanneman Dead at 49””Dave Lombardo Says He Made Only $67,000 In 2011 While Touring With Slayer””Slayer: We Do Not Agree With Dave Lombardo's Substance Or Timeline Of Events””Slayer Welcomes Drummer Paul Bostaph Back To The Fold””Slayer Hope to Unveil Never-Before-Heard Jeff Hanneman Material on Next Album””Slayer Debut New Song 'Implode' During Surprise Golden Gods Appearance””Release group Repentless by Slayer””Repentless - Slayer - Credits””Slayer””Metal Storm Awards 2015””Slayer - to release comic book "Repentless #1"””Slayer To Release 'Repentless' 6.66" Vinyl Box Set””BREAKING NEWS: Slayer Announce Farewell Tour””Slayer Recruit Lamb of God, Anthrax, Behemoth + Testament for Final Tour””Slayer lägger ner efter 37 år””Slayer Announces Second North American Leg Of 'Final' Tour””Final World Tour””Slayer Announces Final European Tour With Lamb of God, Anthrax And Obituary””Slayer To Tour Europe With Lamb of God, Anthrax And Obituary””Slayer To Play 'Last French Show Ever' At Next Year's Hellfst””Slayer's Final World Tour Will Extend Into 2019””Death Angel's Rob Cavestany On Slayer's 'Farewell' Tour: 'Some Of Us Could See This Coming'””Testament Has No Plans To Retire Anytime Soon, Says Chuck Billy””Anthrax's Scott Ian On Slayer's 'Farewell' Tour Plans: 'I Was Surprised And I Wasn't Surprised'””Slayer””Slayer's Morbid Schlock””Review/Rock; For Slayer, the Mania Is the Message””Slayer - Biography””Slayer - Reign In Blood”originalet”Dave Lombardo””An exclusive oral history of Slayer”originalet”Exclusive! Interview With Slayer Guitarist Jeff Hanneman”originalet”Thinking Out Loud: Slayer's Kerry King on hair metal, Satan and being polite””Slayer Lyrics””Slayer - Biography””Most influential artists for extreme metal music””Slayer - Reign in Blood””Slayer guitarist Jeff Hanneman dies aged 49””Slatanic Slaughter: A Tribute to Slayer””Gateway to Hell: A Tribute to Slayer””Covered In Blood””Slayer: The Origins of Thrash in San Francisco, CA.””Why They Rule - #6 Slayer”originalet”Guitar World's 100 Greatest Heavy Metal Guitarists Of All Time”originalet”The fans have spoken: Slayer comes out on top in readers' polls”originalet”Tribute to Jeff Hanneman (1964-2013)””Lamb Of God Frontman: We Sound Like A Slayer Rip-Off””BEHEMOTH Frontman Pays Tribute To SLAYER's JEFF HANNEMAN””Slayer, Hatebreed Doing Double Duty On This Year's Ozzfest””System of a Down””Lacuna Coil’s Andrea Ferro Talks Influences, Skateboarding, Band Origins + More””Slayer - Reign in Blood””Into The Lungs of Hell””Slayer rules - en utställning om fans””Slayer and Their Fans Slashed Through a No-Holds-Barred Night at Gas Monkey””Home””Slayer””Gold & Platinum - The Big 4 Live from Sofia, Bulgaria””Exclusive! Interview With Slayer Guitarist Kerry King””2008-02-23: Wiltern, Los Angeles, CA, USA””Slayer's Kerry King To Perform With Megadeth Tonight! - Oct. 21, 2010”originalet”Dave Lombardo - Biography”Slayer Case DismissedArkiveradUltimate Classic Rock: Slayer guitarist Jeff Hanneman dead at 49.”Slayer: "We could never do any thing like Some Kind Of Monster..."””Cannibal Corpse'S Pat O'Brien Will Step In As Slayer'S Guest Guitarist | The Official Slayer Site”originalet”Slayer Wins 'Best Metal' Grammy Award””Slayer Guitarist Jeff Hanneman Dies””Kerrang! Awards 2006 Blog: Kerrang! Hall Of Fame””Kerrang! Awards 2013: Kerrang! Legend”originalet”Metallica, Slayer, Iron Maien Among Winners At Metal Hammer Awards””Metal Hammer Golden Gods Awards””Bullet For My Valentine Booed At Metal Hammer Golden Gods Awards””Metal Storm Awards 2006””Metal Storm Awards 2015””Slayer's Concert History””Slayer - Relationships””Slayer - Releases”Slayers officiella webbplatsSlayer på MusicBrainzOfficiell webbplatsSlayerSlayerr1373445760000 0001 1540 47353068615-5086262726cb13906545x(data)6033143kn20030215029

Image
SlayerMusikgrupper bildade 1981Amerikanska thrash metal-grupper amerikansktthrash metalHuntington Park1981gitarristernaJeff HannemanKerry KingbasistenTom ArayatrummisenDave LombardoGary HoltPaul Bostaphcertifierats med guldMetallicaAnthraxMegadeththrash metal1986extrema metalgenrerdeath metal22 januari2018USAKanadaEuropaHuntington ParkKalifornien1981gitarristernaJeff HannemanKerry KingbassångDave Lombardoheavy metalbrittiskaIron MaidenJudas PriestthrashMetallicaRattSteeler1982demoundergroundMetal Blade1983high schoolGene HoglanDeathStrapping Young Ladkassettvinyl1984LondonMarquee Club1984Eldorado StudiosTrack Record StudiosLos Angelesmastrade1985CDCombat Recordsextreme metalVenomExodusStudio 54 club1985VHSCombat RecordsBelgienUFORick RubinDef Jam Recordship hoprockakterThe Black CrowesRun–D.M.C.LL Cool JBeastie BoysthrashbpmAngel of DeathRaining BloodAndy WallaceHowie Weinberg1986bildskivaBillboard 200RIAAMetal HammerKerrang!Angela Gossowdeath metalArch Enemythrash metalOverk...
Read more